Hángzhōu er en kinesisk sub-provinsiell storby som er hovedstad i provinsen Zhejiang. Den ligger 180 km sørvest for Shanghai. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 1 881 000, men hele subprefekturet har 6,16 millioner innbyggere.
Hángzhōu har vært hovedstad i to omganger; for kongedømmet Wu Yue (904-978 - kongedømmet var et av flere i Kina), og under Det sørlige Song-dynasti (1127 - 1279 - byen ble da kalt Lín'ān).
Byen er kjent for sin vakre beliggenhet, med innsjøen Xihu (vestsjøen), som fremheves særlig. Innsjøen forbindes med Qiangtangelven, som tømmer seg i Hangzhou-bukten. Frem til byens nær totale ødeleggelse i 1862 under Taipingopprøret gjaldt den for en av Østasias vakreste byer.
Hángzhōu ligger ved sørenden av Den store kinesiske kanal.
rediger Administrasjon
Som administrativ enhet på underprovinsnivå omfatter Hángzhōu 13 byer, fylker og distrikter:
- Distrikter:
rediger Historie
Den syv tusen år gamle neolittiske Hemudukulturen ble oppdaget i dette området. Dette var den første risdyrkende kulturen i det sørøstre Kina.
Denne vestre delen av dagens Zhejiang-provins var fra senest 700-tallet f.Kr. en del av den gamle staten Wu. Wus kjerneområde var i provinsen Jiangsu. Wu lå fra 510 f.Kr. i stadige kriger med den østlige nabostaten Yue, som dominerte det vestlige Zhejiang. Yue viste seg å være den sterkere part, og erobret Wu i 473 f.Kr.. Fra da ble det innlemmet i den løse føydalstaten Zhou men beholdt i virkeligheten sin selvstendighet. Yue ble i sin tur erobret av andre slike lensstater, først av Chu i 334 f.Kr. og til sist av Qin i 223 f.Kr..
Byen Hángzhōu ble grunnlagt under Qin-dynastiet. Navnet Hángzhōu er første gang kildefast i 589. Bymuren ble bygd under Sui-dynastiet (591). Den var hovedstad for kongedømmet Wu Yue under De fem dynastiers og ti kongedømmers tid på 900-tallet.
Byens eldste buddhisttempel antas å være Lingyin Si ("sjelens hvile"), som imidlertid er blitt ødelagt og gjenoppbygd en rekke ganger, likesom meget i byen forøvrig. Det nåværende tempelbygget ble ferdig i 1910.
Hángzhōu var hovedstad for Det sørlige Song-dynasti fra 1127 til 1279. Den het da 'Lin'an, og kom opp i en befolkning på over 450.000. På den tiden vokste Hángzhōu frem som den kinesiske sivilisasjons sentrum, ettersom de områdene som man ellers betraktet som det kinesiske kjerneområde (i og rundt Henan) hadde kommet under fremmed dominans. Herskerne tilhørende Jin-dynastiet (1115-1234) i nord tilhørte en etnisk minoritet. En rekke filosofer, politikere, diktere og forfattere slo seg ned i Hángzhōu, som f.eks. dikterne Su Shi, Lu You og Xin Qiji.
I 970 ble den 100 meter høye Liuhepagoden bygget ved Qiantang-elvens nordlige bredd, men den brøt sammen i 1121. I 1156 ble den gjenoppbygd med den mer bærekraftige høyde av 60 m.
I 1089 bygde Su Shi et 2,8-km langt dike over Xi Hu-sjøen, som Qingkeiseren Qianlong senere anså som særlig attraktiv tidlig på morgenen om våren. Innsjøen er kunstig, og på i de fleste sidene omgitt av høyder. Baoshi-pagoden er på toppen av en av høydene mot nord.
Yue-Wang Miao "Kong Yues Tempel" nær Xihu ble opprinnelig bygd i 1221 til minne om general Yue Fei, som mistet livet på grunn av politisk forfølgelse.
Den venetianske reisende Marco Polo (1254-1324) besøkte Hángzhōu sent på 1200-tallet og beskrev byen som den «udiskutabelt fineste og edleste i hele verden». Odoricus av Pordenone (ca. 1286-1331) kom også dit - han kalte byen Camsay og priste dens skjønnhet og rikdom. Også den arabiske reisende Ibn Battutah (1304)-(1368|69) har etterlat seg detaljerte skildringer. Kinesere, mongoler, nestorianske kristne og buddhister fra mange land bodde sammen i harmoni i Hángzhōu.
Også etter at mongolerkeiserne erobret det sørlige Song og gjorde Beijing (da kalt Khanbalik) til sin hovedstad i 1279, forble Hángzhōu et viktig senter for handel og kommers. Byen var havneby frem til midten av Ming-dynastiet men da var havnen så mudret opp av sedimenter fra elven at den ikke lenger kunne benyttes. Skipshandelen flyttet gradvis over først til Ningbo i øst og deretter til Shanghai i nord.
Byen forble et fremragende kulturelt senter helt til 1861-1863, da den ble herjet og ødelagt under det blodige Taipingopprøret. Først inntok Taipingopprørerne byen, og deretter ble den gjenerobret av keiserlige styrker. I alt ble 600.000 av byens innbyggere slaktet ned, og de øvrige skal ha blitt spredt for alle vinder, begått selvmord eller dødd av sult og epidemier. Gjenoppbygningen av byen tok lang tid, og den ble aldri den samme. Under 1911-revolusjonen mot Qing-dynastiet ble byen inntatt av Chiang Kai-shek. Under annen verdenskrig var den okkupert av japanerne. Den ble ikke særlig rammet av den kinesiske borgerkrig 1946-1949. Kommunistene erobret byen den 3. mai 1949.
rediger Økonomi
Hángzhōus industrier har tradisjonelt vært tekstiler, silke og maskinvarer, men har senere utviklet elektronisk og annen lettindustri, særlig etter det ble åpnere kår for økonomisk virksomhet i 1992. Turisme er også en blitt en viktig næring for byen.
Te produseres ved Longjing («dragebrønnen» litt utenfor byen) Dette er det eneste stedet i Kina der te fremdeles bakes for hånd - den har ry på seg for å være Kinas fineste grønne te. Ikke langt unna finnes Hupao, ("Tigerkilden") som regnes for å være det beste vannet for å trekke Longjing te i, og flere tehus ved XiHu henter vann fra Hupao hver dag for dette formålet.